Da jeg landet i Hexagonet, det kjærlig uttrykket for Frankrike, så jeg på kartet igjen, ja, Frankrike, dukket det opp et skjevt sekskantet som uttrykker den franske kjærligheten til abstraksjon og estetisk glede i skjønnhet og perfeksjon, sekskantet med seks sider, som en fin diamant med mange fasetter: en fransk visjon av deres land.

Med en uke med fri ferie, har min kone og jeg bestemt oss for å gjenbesøke et favorittsted fra vår ungdom: det sørvestlige Frankrike og dets mange delikatesser. Vi ønsket både å slappe av og nyte utsiktene og de gastronomiske herlighetene i denne unike settingen, "det dype Frankrike" hvor man fortsatt kan fange smakene og ekkoene av denne gamle kulturen som fortsatt lever: Frankrike med provinser, tårnene på slottene, sprutende fontener på byens torg og innhalering av lukten av ferske frukter og grønnsaker plukket eller gå forbi butikkene som sprer sine dufter av smør og smeltet sukker for deilige bakverk eller noter av rike lokale sauser som koker med urter, hvitløk og eventuelt trøfler gjennomsyret av gåsefett.

Med bil, fra Paris til sørvest, via Loire, mot Poitiers og dens romanske kirker hvor trubadurer en gang sang i adelsmenns hus, nærmet vi oss sørvest-Frankrike, sin egen verden, det magiske Aquitaine fra tidligere tider, og lenger sør Gascogne hvor De tre musketerer dukket opp i litteraturen... Vi ankom Périgord-regionen, litt nordøst for Bordeaux, hovedstaden i Sørvest, kjent for sine store viner, og vi bosatte oss i et vakkert vertshus i Périgueux, en perfekt by i Sørvest med en rik historie og rike tradisjoner fra Périgord, spesielt dens berømte kulinariske tradisjoner.

Dagen etter dro vi tidlig til det berømte lørdagsmarkedet, og vi koste oss med fargene fra de forskjellige matvarene som var utstilt; Vi er i hjertet av trøffellandet, den svarte trøffelen som kalles gastronomiens svarte diamant! Men en duft av nøtter godt stablet tiltrakk også oppmerksomheten min, så vel som synet av gåselever og andelever, brystfileter, lår, vinger og gizzarder som var utstilt. Vi var i landet med foie gras! For en variasjon! Man kunne finne hermetisert foie gras, foie gras i glasskrukker som skinte i solen, så vel som halvkokt, halvkokt lever, store biter og spesielle rå gåselever – veldig dyre – og andelever, de mest populære for moderne smaker.

Vennlige selgere tilbød små biter av foie gras med smak, og det var guddommelig, definitivt denne spesielle maten, en gammel kunst fra Egypt og favorisert i Roma, og spredt over hele Europa av jødene, har funnet sitt beste hjem her i det sørvestlige Frankrike hvor, i generasjoner, bønder har nøye oppdrettet gråender og gjess ved å mate dem nøye med mais og la dem lete etter urter og grønnsaker som nærer deres rike lever som er unikt aromatisert med smaker som gjør dem til juvelen i kronen av fransk matlagning.

Vi kjøpte to glass gåselever og to glass andelever fra lokale selgere som forsikret oss om at de kom fra lokale Périgord-gårder, og deretter bestemte vi oss for å dra til en av de beste restaurantene i byen hvor vi koste oss med en klassisk cassoulet, en av de mest tradisjonelle rettene i regionen, laget med andelår og -lår som er sakte kokt i sitt eget fett, og selvfølgelig drakk vi en lokal vin som var deilig, men ærlig talt, jeg husker ikke lenger. Var det en Monbazillac?

I løpet av oppholdet vårt i Périgord, tok vi oss tid til å ta en rolig båttur på den vakre elven Dordogne i en flatbunnsbåt, mens vi så på de kalksteinsklippene med kalksteinsforekomster og vakre slott, herregårder og pittoreske landsbyer som avslører den lange bosettingen av dette vakre, dyrkede landskapet: en lykkelig fusjon av menneskelig arbeid og den tiltalende naturen.

Vi besøkte også noen av de berømte vingårdene rundt Bordeaux og dro nedover sørover til Landes, kystregionen ved Atlanterhavet som er kjent for heiene og myrene, men delvis drenert og beplantet med en av de største furuskogene i Europa; Her er byene små, men har en folkelig smak. I dette ganske flate sandlandskapet oppdrettes noen av de beste gråandene for en foie gras med en rikere og mer kraftig smak enn i Périgord.

Når vi fortsatte besøket, slo vi oss ned i den vakre byen Castelnau-Chalosse hvor vi på en lokal restaurant bestilte en garbure, en annen deilig suppe, bedre om vinteren enn om våren, men igjen typisk for regionen. Vi besøkte flere gårder og kjøpte lokal andefett med en kald Sauterne hvitvin og vi satte kursen mot kysten, hvor vi fant en strandstrekning med sanddyner over et gammelt tysk bunkers fra andre verdenskrig. I nærheten, vendt mot stranden og det hvite havet, la vi ut et duk for en improvisert piknik, mens vi smakte på den kremete andefetten, perfekt akkompagnert, som franskmennene sier, av den søteste og mest intense Sauterne vi noen gang har smakt.

Vi var så i godt humør at vi rullet ned dune til stranden, vi kledde av oss som ville bohemer og dykket ned i de ganske kalde vannene i Biscayabukten mens vi sprutet vann på hverandre og endte opp med å klemme hverandre mens bølgene krasjet mot oss; Etter et deilig kyss, leppene fortsatt fuktige av vin, andelever og sjøvann, kledde vi på oss igjen og ble normale borgere. Ah, dette sørvestlige Frankrike! Hva disse gastronomiske gledene gjør for menneskelig begjær! Jeg tok frem en sjokoladetrøffel til min kone mens vi gikk mot bilen vår, jeg tilbrakte en siste natt på den lokale restauranten med en Périgourdine-biff og avsluttet med de tradisjonelle Flytende Øyer.

Vi beklager at vi ikke har gått til Gers og Quercy, for det er også vakre gåse- og andegårder, og utmerket foie gras!, men været begrenset mulighetene våre.

Vår uke var nesten over, bortsett fra returreisen til Paris og en siste stor middag med utsikt over gjenoppbyggingen av den stakkars Notre-Dame mens Seinen fløt i natten.